Til minne om Michael Jackson

Frem til jeg var 17 år, ante jeg knapt hvem Michael Jackson var.

I 1996-1997 turnerte han verden med sin HIStory-turné, og jeg kom til at jeg skulle dra på konserten i Oslo i august 1997. Den konserten snudde alt for meg. Jeg ble umiddelbart fan. Jeg kjøpte album på bruktbutikker. Som elev på videregående var det ikke annet jeg hadde råd til. Veldig fort handlet det om så mye mer enn å bare like musikken. Jeg interesserte meg for hans person, hans livshistorie og hans dans. Forsiktig begynte jeg å øve inn dansestegene hans, men de skulle fremdeles holdes skjult for omgivenhetene i mange år til.

Michael Jackson hadde de mest lojale tilhengerne i verden. Og få var mer utsatt for mobbing enn nettopp MJ-fans. Det var ikke alltid jeg selv turte rope høyest at jeg likte Michael Jackson. Unntatt de siste årene. I 2002 begynte jeg på folkehøyskole. I løpet av den første uken hadde jeg opptrådt som MJ på scenen, som del av et større bidrag fra internatet jeg bodde på. Da kom flere elever bort til meg straks etterpå og proklamerte sin ukuelige elsk for hans musikk og dans. Utover året ballet det på seg. Ambisjonene økte, og produksjonsverdiene likeså. Jeg gikk fra å bidra med et kort segment i begynnelsen av året, til å ende med en produksjon som involverte fire personer. Én til å styre lys, én til å styre røykmaskinen, min nære venn Simen til å opptre som Slash på gitar, og meg selv som MJ. Det ble et fantastisk show for over hundre tilskuere, og jeg ser det på video stadig vekk ennå. Jeg viser det også frem til venner titt og ofte.

Talentet som fikk utviklet seg der, har jeg brakt med videre i livet mitt. Jeg ble en gang hyret inn som oppvarmer, av en swingkurs-lærer jeg kjenner. Jeg har holdt MJ-show på dansefester her jeg bor. Og av og til har det tikket inn meldinger på telefonen min, fra venner som tenker på meg når de hører MJ på radioen. De måtte bare fortelle meg, sier de.

Det ble etterhvert lett for meg å fronte at jeg er fan av MJ. Et par dansesteg på fest, og jentene ble svært så snakkesalige. En fest på kjøkkenet, hvor de setter på MJ, fordi de vet at jeg dermed umiddelbart kommer inn.

Jeg har vært på tre konserter med Michael Jackson. Jeg er heldig sånn. En i Oslo i 1997. To i New York i 2001. Nå sitter jeg på billetter til This Is It!. Jeg har tre billetter til én av de 50 konsertene, og 12. august skulle vi sett ham. Meg, min MJ-venninne (som jeg har kjent i flere år, nettopp gjennom MJ), og min yngste søster. Min søster, som aldri har opplevd MJ på konsert, og som ble spinnvill da jeg ringte og sa at jeg hadde billett til henne – nå kommer hun aldri til å oppleve ham i levende live. Ingen av oss kommer til å gjøre det igjen. Jeg tror jeg er enda tristere for min søster, enn jeg er for noe annet.

Helt fra jeg fikk første sms ett minutt over midnatt, til jeg sjekket nyhetene på nett, om og om igjen, ville jeg ikke tro fullt og helt på det. Ikke før jeg hørte det fra en av myndighetenes egne representanter. Så hørte jeg ordene fra en av Los Angeles’ likskuere. Michael Jackson er død.

La oss alle huske på at det er stor forskjell mellom mediepersonen MJ og musikeren MJ. Der den første er omstridt, er sistnevnte et ubestridt geni. Musikken hans vil overleve ryktene og all negativiteten. Det er hans musikalske liv vi skal huske ham for. Michael Jackson ga av hele seg, alltid. Arven etter ham vil fortsette å gi. Nå må vi som er igjen glede oss over det vi kan ta imot fra ham.

Michael Jackson ble min store inspirasjon, og jeg beundret hans styrker. Michael Jackson… jeg har et savn i hjertet mitt nå.