Fredag 10. juni 2005:
Jeg er i 10 000 meters høyde over Brasil og trynet mitt er tørt. Flyvertinnen har akkurat spurt meg om jeg skal til Sao Paulo eller Santiago. Hun bringer erklæringsark som må signeres, men siden jeg skal til Santiago, trenger jeg ikke gjøre det før etter vi har reist fra Sao Paulo. Jeg skjønner at jeg ikke ser ut som en latino siden hun snakker tysk til meg. Jeg svarer i særdeles generelle og universelle vendinger, nok til at vi forstår hverandre på tysk.
Hun går videre til rekken bak meg. Fremdeles er jeg tørr i ansiktet. Ukomfortabelt tørr. Det kan ikke bli mer ukomfortabelt, tenker jeg.
Jeg må lindre. Frem med Spenol. Spenol som sist ble åpnet på bakkenivå. Jeg sikter ikke engang, men klarer å bedekke cirka 70 % av flyvertinnen med fuktighetskrem. Plutselig føler jeg meg som en overivrig, viril pornoskuespiller som traff blink på alt annet enn tid og sted.
"Ooooh no...", sier hun langtrukkent, nesten advarende, som i "det der skjedde bare ikke!" Kan jeg være en terrorist armert med en lufttrykkdrevet spenolflaske? "Oh, I`m sooo sorry!", utbryter jeg. "Very sorry!" Jeg beklager flerfoldige ganger, men rødfargen min ser ikke ut til å forsvinne av den grunn. "Is it bad?", spør hun. Hun har ikke rørt seg en smule etter min noe ubetimelige skyts. "Yes...", svarer jeg, i forvirret ærlighet. Mon tro om flypersonalet etterpå diskuterte min videre deltakelse på denne flighten... Skal jeg kastes av i Sao Paulo? For ufyselighet? For ordensforstyrrelse? Eller legemsfornærmelse? Eller terrorvirksomhet med en flaske Spenol? Jeg tror det mest sannsynlige blir at jeg må klare meg resten av flyturen uten matservering. Men jeg skal takle enhver straff. Jeg har fått smurt ansiktet. Og dessuten har jeg et eple i sekken.
Where am I?
for 11 år siden
4 kommentarer:
Skjedde dette faktisk på ordentlig? å så kleint, så kleint ;)
Dette er en sann historie. Og det skjedde før det ble forbudt med beholdere på over 100ml ombord. Eplet var forøvrig kjøpt i Norge.
Åh neeeeeeei! *LMAO*
Husker du da du ble stoppet i tollen i New York rett etter 9/11. Da ble jeg litt smånervøs må jeg innrømme...
Ja, han sikkerhetsvakten kjente gjentatte ganger på sjongleringsballene mine, lurte på hva jeg skulle bruke dem til, og kjørte sekken min gjennom røntgenmaskinen to eller tre ganger. Jeg hadde også skjegg og hadde farget håret mitt blåsvart (hvor blåfargen antagelig hadde blitt vasket ut). Kanskje fremsto jeg litt mer tvilsom enn hva var godt for min egen del?
Legg inn en kommentar