Sur lærer

En uke i skolesystemet har produsert et variert sett med opplevelser, og likevel kan det spores mønstre. På min første dag som vikar mente et stort utvalg unger, fra 3., 6. og 7. klasse, at jeg så ut som en professor, at jeg hadde professorhår, at jeg var en gal professor, at jeg lignet på professor Oak i Pokémon, mens én spesifikk 7. klassing spurte sin lærerinne: "kem e han mannen med professorhåret?".

Min andre dag var jeg eneveldig lærer for en 7. klasse. Som fast introduksjon om meg selv har jeg valgt å fokusere på tre fritidsinteresser. Film, dans og Nintendo. Den siste gjør at guttene oppfatter meg som en av dem. Jentene håper jeg liker dans. En godt tilpasset presentasjon gjør underverker i det rette miljøet. Og selv om matteundervisningen måtte forløpe godt hjulpet av tre fagsterke jenters initiativ, grunnet manglende kunnskap om parallellogrammer og romber hos undertegnede, gikk det ikke verre enn at elevene aksepterte mitt matematiskintellektuelle fravær, og halte i land timen på egen hånd. Derimot var både engelsk og norsk fag jeg langt på vei kunne briljere i, så selvtilliten oppnådde en adekvat balanse.

Den ene gutten spurte om jeg kunne kjøpe snus til ham, så jeg spurte ham forskrekket om ikke han tross alt fikk det av sine foreldre. Nei, han gjorde ikke det, og ikke hadde han penger til det selv, siden han måtte bruke egne midler på å holde sine klassekamerater med dop. Da måtte jeg la mine ord strømme fra hjerteroten, for er det noe jeg reagerer negativt på, er det at folk utnytter. Den dopmottagende part, eller parter, fikk seg utlevert nøye selekterte ord, og fra hjerterot som de var, kom de seg vel hjem. Vi ble kompiser fra da av, gutta og jeg.

Det var en 3. klasse som skulle bli den største utfordringen i min første uke. Vikarer skal man prøve ut, det husker man selv fra sine skoleår. Barna, i følge barna selv, får tilsynelatende lov til alt det som de her forteller meg at de vanligvis gjør. Så hvorfor spør de meg om lov til å gjøre det de alltid får lov til? Det er ikke nødvendigvis noe man bør argumentere barna fra å gjøre - mine egne erfaringer tilsier at det fører til tap for den voksne part. I lunsjpausen spurte jeg derfor flere andre lærere hvilke teknikker de hadde for å holde kustus på elevene. Og forslaget med størst gjennomslag gikk simpelthen ut på å entre klasserommet og gi dem The Silent Treatment.

Jeg var villig til å prøve det. Så jeg gjorde min entré, braste inn døren uten antydning til å måtte unnskylde min egen tilstedeværelse overfor barna, disse djevlebarna noen av dem, satt meg ned, og ventet. I ti minutter ga jeg dem The Silent Treatment, tid som enkelte elever brukte til å tegne hva jeg tror var meg på tavlen bak meg. Mitt blikk var stivt, tilmed stener i øynene kunne ikke fått mitt blikk til å vike fra det oversiktlige bildet jeg der hadde av elevene foran meg. Minuttene går, og så skjer det. Elevene begynner å bli lei av sine egne. Moroa er blitt utdatert, og bare de mest urolige holder fremdeles på. Mer mas fra sine egne gjør at også de nå roer seg. Til slutt er alt rolig. Med min klareste diksjon, og med alvorlig stemme, sier jeg, noget sakte: "Dere har noen veldig klare regler i klassen, har dere ikke?" Og joda, da var de svært så ivrige til å fortelle meg hva reglene deres var.

En av jentene ønsket å tegne meg. Nedenfor ser du resultatet. Strekmannen er illustrerende tynn, mens håret er brunt og står rett opp. Håret, dette håret som barn på samtlige av skolene jeg har vært på har fått en umiddelbart fascinasjon for. Selv om jeg smiler på denne tegningen, så var hennes originalutkast, som såvidt kan skimtes gjennom fra baksiden, surmunnet. Dagen endte så med et par barn som måtte røske meg nysgjerrig i skjegget, noe som forøvrig også skjedde på byen i går kveld, men dét er en annen historie.