Benrester funnet i egen hage!

Foto over: Vidar Langeland, Bergensavisen

Jeg kommer hjem og ser en politibil parkert besynderlig nærme inngangen til huset jeg bor i. Inne på gården står en reporter fra regionens Se & Hør/VG-hybrid. Han kan fortelle meg at det er funnet benrester under trappen vår. "Bare bein?", spør jeg, og tenker menneskebein. Som i avkuttede menneskebein, uten resten av kroppen.

En dame skal ha funnet dem, men hva gjorde hun der? Hun så velvoksen ut, og ifølge en av mine samboere så hun ikke riktig god ut, heller. Hun skal ha stått og pratet med journalisten da min samboer kom hjem, og forklart til ham at hun var ute og gikk tur i området, og så skal hun ha oppdaget benrestene. Men hvordan kom hun seg... ja, hvordan forvillet hun seg inn i gården vår? Gården ligger bak huset, og stedet der benrestene ligger er godt gjemt under platået som leder til inngangsdøren vår.

Det er selvsagt ingen som "går tur" i bakgården vår, pføy, hørt sånt sprøyt, og dessuten er dette et studentbygg. Men vi vet at ikke-studenter noen ganger ferdes rundt og i bygget vårt. Selv fikk jeg mine to uker gamle joggesko frastjålet, og de lå i gangen i vår egen etasje, og man skal gjennom minst to låste dører for å komme seg så langt. Både front- og bakdør inn til vår etasje var for daværende anledning ulåste den morgenen jeg oppdaget ugjerningen.

Men jeg kommer altså hjem, og 3-4 politibetjenter undersøker området. I leiligheten vår står mine samboere, oppildnede, delvis krakilske, og spør om jeg har fått med meg dramaet. Praten går, ryktene florerer, midlertidige sannheter skapes fortløpende, mens vinduet vårt på badet endelig finner sin funksjon - som utkikkspunkt. Vi observerer diskré, men naboens steinvegg gjør at vi høres godt, og politimannen der nede snur likegodt ansiktet sitt opp og forhører oss, der fra vinduet på doen vår. Jeg drar frem kameraet mitt, normalobjektiv og telelinse, for dokumenteres må det jo, dette som skjer ute i vår hage.

Og når jeg etterhvert har falt til ro på mitt rom, smeller det i døren. Min - situasjonbetinget nervøse - samboer hyler til, for det er en politimann hun ser. Han lurer på om noen av oss er medisinstudenter, for da kunne vi identifisert benrestene. Så kikker han inn på rommet mitt, sier "hei" og "får jeg snakke med deg?". "Ja visst", sier jeg, jeg er da ikke stresset heller, mens min samboer mener hun alltid fremstår så skyldig i sånne situasjoner, men det går nok bra, selv om hun påpeker at hun står der nede og røyker hele tiden, overalt, og hun kan godt komme ned og se om hun nå kan se benrestene fra der hun pleier å stå og røyke, men det synes ikke politimannen er nødvendig. Så går han en runde i kollektivet og banker politimannaktig på dørene.

Så er det rester av et menneske, en død hund, eller egentlig ingenting i det hele tatt? Politimannen kunn ikke svare på det. Uansett, du leste det her først.

Private foto der ikke annet er oppgitt.