Reisebrev fra York, del 1

Torsdag 10. januar 2008

Jeg skal til byen og treffe Cecilie og hennes venninner på pub. I det jeg går ombord på bussen, disse lilla larvene med pustehull som en snegle, hører jeg velkjente toner. Akk, som de klinger vel, der de umiddelbart trigger min ekstrasensoriske nostalgisans! Billettøren sitter og spiller Zelda på Nintendo DS. Med volum på fullt. Og selv om lyden fra denne lille maskinen er relativt puslete sett i større sammenheng, er det et soleklart signal fra billettøren om hva det er som gjelder, når det virkelig gjelder. Jeg føler en naturlig trang til å kommentere det, gi min honnør, utveksle anerkjennende blikk! Men nei, det skjer ikke. Hadde jeg enda tatt med min egen DS, og hatt den synlig, ja i hånden eller noe slikt, da kunne vi delt dette lille øyeblikk av felleskulturell referanse.

Billettørjobben kan nok ha sine rolige stunder. Er det ikke passasjerer, er det ikke noe å gjøre, og sjåføren tar seg jo av kjøringen. Det faller seg naturlig å gjøre nytte at tiden. Så når vi kjører ned mot sentrum, og bussen sikker og sakker rundt skarpe svinger, står billettøren med ryggen til passasjerene med hodet rettet ned mot hendene, og bare jeg vet nøyaktig hva han gjør. Og hvor øvet er han ikke i dette! Slik bussen svaier i svinger, og han balanserer ufeilbarlig, som når en bøye på vannet takler store bølger, og seirende gjenstår som om urørt av omverdenens omskifteligheter.

Cecilie møter jeg utenfor Marks & Spencer, og med henne også samboeren Solvor, Solvors søster, samt Freike, en tysk jente med usedvanlig slående ynde. Så vakker at, hadde jeg ikke vært så fordømt dannet, skulle jeg straks hvisket henne ublu ting i øret.

Vi går på Oscar’s, en pub jeg ikke helt lokaliserer grunnet at jeg til Solvor gjenforteller historien om hvordan Cecilie og jeg opprinnelig ble kjent. For det var første skoledag på Universitet i Bergen, og jeg satt der i et nærmest fullsatt klasserom og hørte på vår lærer Bjørn Olas sunnmørske rullinger, mens minuttene gikk før denne langhårede frøkenen åpner døren - slik man åpner døren når man ikke vet om man har kommet riktig, men vet at man er sen - og ser etter ledig plass. Og Cecilie vagger en smule til sidene når hun beveger seg i ukjente omgivelser, slik at hennes hår, som i avslappet modus nok varmer godt der nede på korsryggen, flakser intimiderende rundt i rommet, som om det var en valkyrie som her svevde over slagmarken, i søken etter falne.

Hun finner meg. ”E det ledig plass her?”, spør hun. Så er hun altså fra Tvedestrand. ”Ja, her er ledig”, sier jeg, og så ser hun på meg med blikk av typen ”her kunne det blitt sagt mer”, mens jeg ser med blikk som sier ”jeg har ikke lyst til å prate akkurat nå, kanskje etterpå”. Ja, gjennom hele timen forløper vår stotrende kommunikasjon slik. Så blir det pause, og vår øyekrokgløtting på hverandre blir til hodesnuing mot hverandre. Hun spør hva jeg gjorde før universitetet, og jo, jeg gikk folkehøyskole. ”Ja, då gjekk du vel skrrrivelinje, tenkår e”, sier hun, og allerede her undres jeg over om jeg har med ei trollkjerring å gjøre, for det er de første setninger vi veksler, og ingenting om meg har hun visst fra før. Hun har rett. ”Ja, e så det på de”, sier hun, og jeg innser i dag at dette bare var forsmaken på den humoren jeg senere har blitt så kjent med.

”Jeg… tar en… tur ut, jeg”. Hennes langvarige blikk fremprovoserer min keitete sjenerthet, der jeg stotrer frem en unnskyldning for å frigi meg fra dette jernblikket hun har fanget meg i. ”Ja, e blir me!”. Så står vi der på vrimleplassen inne på Sydnes skole, og jeg – som slett ikke er noen mester i konverseringens kunst, hva angår langvarighet – finner meg igjen i samme situasjon som i klasserommet, hvor disse insisterende blikk utveksles.

Etter forelesningen er ferdig, går jeg i retning lesesalen, og Cecilie, vel, hun slår følge. Hun blir med inn på lesesalen, og hun setter seg ved siden av meg, og totalt er vi vel fem personer på denne lesesalen. Men etter en halvtime går hun lei. Hun vil ikke lese mer. Hun vil heller gi meg telefonnummeret sitt, og finne på noe en dag. Jeg aksepterer lappen med nummeret motvillig, men høflig, dog enkelte avslørende grimasjer i ansiktet hadde jeg vel. Denne frøkenen, som jeg for første gang møtte for knappe to timer siden, har nå gitt meg sine kontaktdetaljer. Jeg er skremt. Jeg ringer hennes slettes ikke. Nei! Jeg tar ikke kontakt! Aldeles ikke!

Slik møttes vi, og Solvor har hørt Cecilies versjon før, men ler seg nå skakk av denne alternative versjonen.

Benrester funnet i egen hage!

Foto over: Vidar Langeland, Bergensavisen

Jeg kommer hjem og ser en politibil parkert besynderlig nærme inngangen til huset jeg bor i. Inne på gården står en reporter fra regionens Se & Hør/VG-hybrid. Han kan fortelle meg at det er funnet benrester under trappen vår. "Bare bein?", spør jeg, og tenker menneskebein. Som i avkuttede menneskebein, uten resten av kroppen.

En dame skal ha funnet dem, men hva gjorde hun der? Hun så velvoksen ut, og ifølge en av mine samboere så hun ikke riktig god ut, heller. Hun skal ha stått og pratet med journalisten da min samboer kom hjem, og forklart til ham at hun var ute og gikk tur i området, og så skal hun ha oppdaget benrestene. Men hvordan kom hun seg... ja, hvordan forvillet hun seg inn i gården vår? Gården ligger bak huset, og stedet der benrestene ligger er godt gjemt under platået som leder til inngangsdøren vår.

Det er selvsagt ingen som "går tur" i bakgården vår, pføy, hørt sånt sprøyt, og dessuten er dette et studentbygg. Men vi vet at ikke-studenter noen ganger ferdes rundt og i bygget vårt. Selv fikk jeg mine to uker gamle joggesko frastjålet, og de lå i gangen i vår egen etasje, og man skal gjennom minst to låste dører for å komme seg så langt. Både front- og bakdør inn til vår etasje var for daværende anledning ulåste den morgenen jeg oppdaget ugjerningen.

Men jeg kommer altså hjem, og 3-4 politibetjenter undersøker området. I leiligheten vår står mine samboere, oppildnede, delvis krakilske, og spør om jeg har fått med meg dramaet. Praten går, ryktene florerer, midlertidige sannheter skapes fortløpende, mens vinduet vårt på badet endelig finner sin funksjon - som utkikkspunkt. Vi observerer diskré, men naboens steinvegg gjør at vi høres godt, og politimannen der nede snur likegodt ansiktet sitt opp og forhører oss, der fra vinduet på doen vår. Jeg drar frem kameraet mitt, normalobjektiv og telelinse, for dokumenteres må det jo, dette som skjer ute i vår hage.

Og når jeg etterhvert har falt til ro på mitt rom, smeller det i døren. Min - situasjonbetinget nervøse - samboer hyler til, for det er en politimann hun ser. Han lurer på om noen av oss er medisinstudenter, for da kunne vi identifisert benrestene. Så kikker han inn på rommet mitt, sier "hei" og "får jeg snakke med deg?". "Ja visst", sier jeg, jeg er da ikke stresset heller, mens min samboer mener hun alltid fremstår så skyldig i sånne situasjoner, men det går nok bra, selv om hun påpeker at hun står der nede og røyker hele tiden, overalt, og hun kan godt komme ned og se om hun nå kan se benrestene fra der hun pleier å stå og røyke, men det synes ikke politimannen er nødvendig. Så går han en runde i kollektivet og banker politimannaktig på dørene.

Så er det rester av et menneske, en død hund, eller egentlig ingenting i det hele tatt? Politimannen kunn ikke svare på det. Uansett, du leste det her først.

Private foto der ikke annet er oppgitt.

Nå skal du høre

Nå skal du høre, for i dag vandret jeg over Torgallmenningen, og der var ei jente som kom bort til meg, og nei, dette er ikke en historie om flørt, flørting, oppsjekking eller uønsket kjæresteri, for det handler om et spørsmål hun ville stille meg, for jo det handlet jo om øl, og kan jeg spørre deg noen spørsmål om øl, sa hun, og joda, det skulle gå fint det, tenkte jeg, for øl har jeg jo hørt om, og øl er noe vi alle har et forhold til, men selvsagt ikke det samme forholdet, det ville jo vært veldig unyansert å si, på grensen til latterlig, nærmest udannet og et sikkert tegn på manglende intellekt, men uansett, tilbake til denne jenta som ville spørre om øl, for etter jeg hadde tenkt ferdig, men før jeg rakk å svare, spurte hun nok engang om øl, og nå spurte hun om jeg drakk øl, og nei, jeg drakk nok ikke øl, nei aldri har vel jeg drukket øl, det var slik jeg sa det, aldri har jeg drukket øl, og ikke skulle det falle meg inn heller, skulle jeg føyd til, men jeg gjorde ikke det, jeg tenkte ikke fort nok, det er sånne tanker som kommer etterpå, det man så gjerne skulle sagt til noen, som et sannhetens ord, fandenivoldsk og veltalt, men akk, man tenker jo for sent, slik er det bare, så hun sa at da hadde hun ikke noen spørsmål til meg likevel, for folk måtte drikke øl skulle man kunne svare på spørsmålet hennes, for de handlet visst om øl, ja nå gjetter jeg vel litt i tillegg her, for jeg hørte aldri noen spørsmål, bare et spørsmål om det var mulig å stille meg noen spørsmål om øl, men det drikker jo ikke jeg, så da kan jeg ikke bruke deg i undersøkelsen din, sa hun, neivel, kan ikke bruke meg, tenkte jeg, kanskje betyr det at jeg faller utenfor det stratum hun oppsøker, ja stratum er et ord jeg har lært på universitetet, og det tyder på god utdannelse at jeg kan bruke stratum, ta ordet i min munn og distribuere det videre der ute i verden, men ikke at jeg sa det til henne, nei hvorfor skulle jeg si det til henne når hun kanskje ikke var særlig velutdannet selv, skjønt det blir jo bare en tanke, for alt jeg vet var hun mer utdannet enn meg selv, og visste fint hva stratum betydde, kanskje var det forbehold i jobben hennes om at stratum, det var et av ordene man måtte kunne om man skulle drive spørreundersøkelser på gaten, men en spørreundersøkelse som jeg ikke kunne ta del i, siden jeg aldri har smakt øl, ja det var det hun endelig spurte meg, har du aldri drukket øl, spurte hun, og det var ikke så lett å se ansiktet hennes, for hun hadde en hettegenser på seg, og hettegensere kan være litt skummelt, for noen kriminelle bruker hettegensere, ikke at hun behøvde å være kriminell, men man vet jo aldri lenger, man vet jo aldri lenger sier min bestemor, og hun har nok rett i det, det er ikke så mye det er lett å vite noe som helst om, joda, vi skal jo dø, og noen skal bli født, og derimellom skal jo folk også leve, og dette vet vi, men utover det er det jammen ikke lett å vite, og det er ganske slitsomt å tenke på, jeg som går på universitetet skal jo vite en masse ting, men det er ikke lett å vite lenger hva man vet, og hvorfor skal jeg egentlig vite hva stratum betyr, eller strata i flertall, ja det er nok en latinsk bøyning det der, og hadde jeg ikke gått på universitetet og blitt så dannet, hadde jeg nok ikke visst å bøye ord på latinsk vis, og det er jo ingen hemmelighet for meg at jeg synes det er ukyndig av folk å bøye latinske ord på fornorsket vis, for på internett har jeg sett at et forum heter forumene i flertall, og det er jo strengt tatt veldig feil, for forum bøyes nok på samme vis som stratum, og da blir mange forum fora, og i bestemt flertall blir det foraene, men klart det er ikke alle som kan vite sånt, men jeg vet jo fordi jeg er blitt så dannet med årene, og det kan jeg takke universitetet for, men nå tenker jeg fælt, jeg står jo egentlig og prater med denne jenta i hettegenser, og hva var det hun egentlig sa til meg før jeg begynte på mitt resonnement, jo det var at jeg ikke kunne delta i undersøkelsen hennes, nei fy for skam tenkte jeg nok, det var ikke til å nekte for det, men jeg skulle nok sagt det også, ja jeg skulle godtet meg med en liten scene der på Torgallmenningen, min egen lille scene, et impromptu opplegg, rent improvisert og med et forbauset publikum rundt som ikke visste om det var et rabalder jeg lagde, ja fornærmet som jeg hadde blitt, der min edruelige ære var blitt tråkket på, min avholdenhet hadde fratatt meg demokratiske muligheter, eller var det kanskje en performance jeg drev med, for alt de visste var jeg en student som drev med studentteater, og kanskje var jenta også en student som drev med studentteater, og da var det et avtalt spill mellom henne og meg, og det var altså skuespill hele greia, og etterpå skulle hun og jeg løpe opprørt fra hverandre, og folket som hadde samlet seg rundt oss ville begynne å klappe, for det var noen i flokken som hadde begynt å klappe, som hadde skjønt at her var det performance på gang, og kanskje var det en liten mulighet for at vi hadde utplassert dedikerte klappere, ja studenter, fattige studenter som ble lovet ti kroner for å få i gang litt klapping, men studenter er jo ganske medmenneskelige folk som liker et stunt, så de sto nok der og klappet gratis, det var ikke til nekte for at det var sånn det lå an, men nei her jo egentlig ingen performance, og jeg lager ikke noen scene heller, selv om det hadde gjort seg, ja jeg skulle nok hatt det durabelig gøy, men nå tok samtalen mellom hettegenserjenta og meg slutt, og ønsket meg en god dag, jeg må nevne det, rett skal være rett, hun var da en høflig jente, det skal påpekes, og hennes foreldre er nok stolte over henne, stolte over seg selv også, tenker jeg, som har oppdratt et så høflig barn, men jeg måtte si det litt høyt etter henne, at øl, nei det har jeg aldri drukket! og så tenkte jeg at det var jammen et slag i demokratiets mage at min stemme ikke betyr noe fordi jeg ikke drikker øl.