Selvsagt påvirker ikke spill samfunnet vi lever i

Det er en myte og sannhetsfalskneri at dataspill noen gang skal ha påvirket samfunnet vi lever i. Da skulle vi alle løpt rundt i mørke ganger og spist piller med gøye farger på mens vi lyttet til repeterende elektronisk musikk, samtidig som vi var redde for jaktende spøkelser. Strengt tatt var det bare "raverne" på 1990-tallet som løp rundt i mørke lokaler, knasket fargerike piller og hørte på repeterende, elektronisk musikk. Kanskje så de spøkelser?

Videre hadde vi alle tyllet i oss giftige sopper, for deretter å tro at det ville gjort oss dobbelt så store, og med nok styrke til å knuse murstein. Vi hadde trodd vi kunne gå på skyer, og at himmelens lønn ville vært mynter, masse mynter, om vi bare kunne funnet en plante å klatre opp til skyene på. Vi ville krabbet gjennom kommunens røranlegg, og trodd vi krympet til liten størrelse bare noe kom borti oss, en fiende, for eksempel, alt ville jo vært fiender, fiender som man enten tråkker på hodet, eller hopper over, for såpass styrke har man i beina, at et byks over en hvemsomhelst ikke er noe problem. Og den eneste motivasjon for det hele er lovnaden om jomfruelige fitter å knulle, bare man overvinner åtte drager, og tar innover seg skuffelsen de første syv gangene, hvor en uspiselig, snakkende sopp forteller deg at her, nei her er ingen fitter å knulle, prøv et annet slott. Men var det egentlig noen andre enn våre forfedre vikingene som proppet seg med farlig sopp, deretter opplevde seg selv som velvoksne karer med drakedreperferdigheter, og forserte varierte miljøer på sin ferd etter mynter og fitter?