En såpeoperas universelle appell

Det er nesten på dagen fire år siden jeg ble hektet på "Brujas", Chiles variant av Hotell Cæsar.

Karakterene har seg med andre enn de burde, damene har en bemerkelsesverdig høy frekvens av penhet sett utifra det totale utvalget, mennene er langhårede med skygger av ettermiddagsskjegg, og alt sammen bidrar til å forstyrre skuespillernes egne, vel, talenter.

Mens det slo meg, senest i går, at jeg umiddelbart og uten spørsmål hadde feid over samtlige frøkener i denne TV-serien - for disse kvinnene har jo faktisk en slags appell, og puling overgår språkbarrierer - så kom samtidig også lengselen etter mer "Brujas". Derfor - et søk på internett.

Jeg fant kanalen som sendte "Brujas", Canal 13, men det fantes ikke lenger informasjon om serien. Men, jeg fant et bilde, og jeg fant en video. Og pikene er slik jeg husker dem.

Hvor skjønn en åpenbaring at kjønnenes deilighet overskrider alle språkbarrierer.

Klikk på YouTube-logoen for å se filmen i høyere kvalitet

Hvordan handle gauda sammen med en nazist

12. juni 2005

Jeg er på handletur med verdens hyggeligste nazist. Braulio er pratsom, morsom, skinhead og tatovert på store deler av overkropp og armer med symboler de aller fleste andre ser som representanter for svært uheldige og mørke hendelser i verdenshistorien. Derfor blir det så merkelig med en nazist som er hyggelig. Det skal ikke stemme. Hva slags type nazist han egentlig er, klarer jeg ikke forstå. Alle de vennene hans jeg har møtt her er mørkhudede chilenere, og de kommer han åpenbart godt overens med. Han er jo selv en smule mørk, og ikke særlig arisk, akkurat. Meg er han veldig begeistret for, og kanskje tør jeg spekulere at det er fordi min bleike hud har snev av ariskhet over seg.

Vi tar taxi til kjøpesenteret, en personbil for fem personer. Jeg forsøker å ta på meg bilbelte, men slikt gjør man ikke i Chile, blir jeg forklart. Her er det visst ingen som går hen og krasjer. Likevel tar jeg sjansen på å ta det på meg, og drar det ut for å feste. Men dingsen som beltespennen skal festes i er ikke der. Så er det altså sant. Bilbelter bruker man bare ikke.

Vi kjører ikke langt før en dame med baby i hånda setter seg inn. Og rett etterpå en mann. Taxien er full.

Hva skjer'a? Separate kunder i samme taxi?

Braulio forklarer meg konseptet om colectivos - taxier som kjører i et lokalt avgrenset nærmiljø til en standardpris (på 3,50kr, vel å merke). Aha, tenker jeg.

Uansett. Jeg har ansvaret for søndagsmiddagen. Det betyr at min berømte og populære kjøttpai nå skal ta et internasjonalt steg ut og slå rot i Sør-Amerika. Jeg snakker norsk, engelsk og en særdeles primitiv ordbokspansk. Braulio prater spansk og en helsikes dårlig engelsk. Så dårlig at jeg - med min egen dårlige spansk - ikke helt klarer skille mellom hva av det Braulio sier som er spansk og hva som er hans helsikes dårlige engelsk. Jeg skjønner tanken er god, men det er fryktelig forvirrende å bli forklart noe med bruk av både to og tre språk i samme setning. Men vi klarer oss. Vi forstår hverandre tross tidvis gargantuøse språkproblemer. Braulio er nemlig en talentfull gestikulatør.

Til paien trenger jeg ost. Å prøve å forklare hvordan en norsk ost er og at jeg skal ha en sånn, har vært en av mine største utfordringer så langt. I Chile har de osten flytende i hellebegre og ellers som noe skikkelig blaute greier. Min venn mente Braulio og jeg skulle klare oss helt fint på handletur. Og ja, det gikk helt fint, bortsett fra ostehelvetet.

Når vi kommer hjem og jeg forklarer min ostenød, tar min venn med seg 800 pesos (= 8kr) rett nedi gata og får kjøpt 200g NORMAL (for en nordmann) hvitost. Og hva kan vel noe sånt hete i Chile? Gauda, selvfølgelig.

MP3-spilleren min med musikk og dokumenter er blitt stjålet, og i den anledning ønsker min venn meg velkommen til Chile. Det betyr at mitt norske forfatterskap er utenfor min kontroll i et land hvor ingen engang prater engelsk. Men ikke bare er mitt forfatterskap kanskje heller lite truet - en drøss Michael Jackson-sanger er på frifot i det eneste latinolandet hvor ingen har rytme uansett.

Resultatene er inne!

Resultatene fra spørreundersøkelsen er inne. Det har tatt litt tid å regne seg gjennom og dra konklusjoner ut av de tolv stemmene som kom inn under spørreundersøkelsen, men nå foreligger de foreløpige konklusjoner.

En overdøvende majoritet på fem stemmer syntes at denne bloggen er et sted man kan være.

8 % av deltagerne gir utrykk for at bloggeren er en likandes kar.

Én eneste stakkarslig person synes at bloggeren er en dust, men må likevel vedkjenne seg at han vet å føre pennen.

Hele 8 % synes at bloggeren utvilsomt har adoniske trekk som smelter kvinnehjerter fortere enn varme kniver smelter smør, selv om hans skriverier så langt ikke har overbevist leseren om at det skal være et intellekt til stede her.

Det kan også noteres at enten syntes ingen denne bloggen var så fæl at vinduet måtte lukkes, eller så skjønte de rett og slett ikke hva ”Ctrl-W” gjør.

Til sist kan man se at en tredjedel av det totale antall stemmer anser bloggeren som en god og nær venn, og de viser i så måte en forståelse for at vennskap bygges best på gjensidig altruisme.

P.S. Jeg har fått rapporter om at noen skal ha stemt to ganger. Vel, skam på seg!

Resultater:

• Ja, her kan jeg være:  5 stemmer (41 %)
• Jeg liker bloggens eier:  1 stemme (8 %)
• Bloggeren er en dust, men han vet å skrive: 1 stemme (8 %)
• Jeg er opportunist og forsøker oppnå noe gjennom å kjenne bloggeren: 4 stemmer (33 %)
• Jeg leser alle blogger jeg kommer over: 0 stemmer (0 %)
• Bloggeren er kjekk, men han kan ikke skrive: 1 stemme (8 %)
• Hm, "Ctrl-W", var det ikke?: 0 stemmer (0 %)
  

Selvsagt påvirker ikke spill samfunnet vi lever i

Det er en myte og sannhetsfalskneri at dataspill noen gang skal ha påvirket samfunnet vi lever i. Da skulle vi alle løpt rundt i mørke ganger og spist piller med gøye farger på mens vi lyttet til repeterende elektronisk musikk, samtidig som vi var redde for jaktende spøkelser. Strengt tatt var det bare "raverne" på 1990-tallet som løp rundt i mørke lokaler, knasket fargerike piller og hørte på repeterende, elektronisk musikk. Kanskje så de spøkelser?

Videre hadde vi alle tyllet i oss giftige sopper, for deretter å tro at det ville gjort oss dobbelt så store, og med nok styrke til å knuse murstein. Vi hadde trodd vi kunne gå på skyer, og at himmelens lønn ville vært mynter, masse mynter, om vi bare kunne funnet en plante å klatre opp til skyene på. Vi ville krabbet gjennom kommunens røranlegg, og trodd vi krympet til liten størrelse bare noe kom borti oss, en fiende, for eksempel, alt ville jo vært fiender, fiender som man enten tråkker på hodet, eller hopper over, for såpass styrke har man i beina, at et byks over en hvemsomhelst ikke er noe problem. Og den eneste motivasjon for det hele er lovnaden om jomfruelige fitter å knulle, bare man overvinner åtte drager, og tar innover seg skuffelsen de første syv gangene, hvor en uspiselig, snakkende sopp forteller deg at her, nei her er ingen fitter å knulle, prøv et annet slott. Men var det egentlig noen andre enn våre forfedre vikingene som proppet seg med farlig sopp, deretter opplevde seg selv som velvoksne karer med drakedreperferdigheter, og forserte varierte miljøer på sin ferd etter mynter og fitter?