Hvordan handle gauda sammen med en nazist

12. juni 2005

Jeg er på handletur med verdens hyggeligste nazist. Braulio er pratsom, morsom, skinhead og tatovert på store deler av overkropp og armer med symboler de aller fleste andre ser som representanter for svært uheldige og mørke hendelser i verdenshistorien. Derfor blir det så merkelig med en nazist som er hyggelig. Det skal ikke stemme. Hva slags type nazist han egentlig er, klarer jeg ikke forstå. Alle de vennene hans jeg har møtt her er mørkhudede chilenere, og de kommer han åpenbart godt overens med. Han er jo selv en smule mørk, og ikke særlig arisk, akkurat. Meg er han veldig begeistret for, og kanskje tør jeg spekulere at det er fordi min bleike hud har snev av ariskhet over seg.

Vi tar taxi til kjøpesenteret, en personbil for fem personer. Jeg forsøker å ta på meg bilbelte, men slikt gjør man ikke i Chile, blir jeg forklart. Her er det visst ingen som går hen og krasjer. Likevel tar jeg sjansen på å ta det på meg, og drar det ut for å feste. Men dingsen som beltespennen skal festes i er ikke der. Så er det altså sant. Bilbelter bruker man bare ikke.

Vi kjører ikke langt før en dame med baby i hånda setter seg inn. Og rett etterpå en mann. Taxien er full.

Hva skjer'a? Separate kunder i samme taxi?

Braulio forklarer meg konseptet om colectivos - taxier som kjører i et lokalt avgrenset nærmiljø til en standardpris (på 3,50kr, vel å merke). Aha, tenker jeg.

Uansett. Jeg har ansvaret for søndagsmiddagen. Det betyr at min berømte og populære kjøttpai nå skal ta et internasjonalt steg ut og slå rot i Sør-Amerika. Jeg snakker norsk, engelsk og en særdeles primitiv ordbokspansk. Braulio prater spansk og en helsikes dårlig engelsk. Så dårlig at jeg - med min egen dårlige spansk - ikke helt klarer skille mellom hva av det Braulio sier som er spansk og hva som er hans helsikes dårlige engelsk. Jeg skjønner tanken er god, men det er fryktelig forvirrende å bli forklart noe med bruk av både to og tre språk i samme setning. Men vi klarer oss. Vi forstår hverandre tross tidvis gargantuøse språkproblemer. Braulio er nemlig en talentfull gestikulatør.

Til paien trenger jeg ost. Å prøve å forklare hvordan en norsk ost er og at jeg skal ha en sånn, har vært en av mine største utfordringer så langt. I Chile har de osten flytende i hellebegre og ellers som noe skikkelig blaute greier. Min venn mente Braulio og jeg skulle klare oss helt fint på handletur. Og ja, det gikk helt fint, bortsett fra ostehelvetet.

Når vi kommer hjem og jeg forklarer min ostenød, tar min venn med seg 800 pesos (= 8kr) rett nedi gata og får kjøpt 200g NORMAL (for en nordmann) hvitost. Og hva kan vel noe sånt hete i Chile? Gauda, selvfølgelig.

MP3-spilleren min med musikk og dokumenter er blitt stjålet, og i den anledning ønsker min venn meg velkommen til Chile. Det betyr at mitt norske forfatterskap er utenfor min kontroll i et land hvor ingen engang prater engelsk. Men ikke bare er mitt forfatterskap kanskje heller lite truet - en drøss Michael Jackson-sanger er på frifot i det eneste latinolandet hvor ingen har rytme uansett.