En diskusjon om ytringsfrihet, eller den gangen jeg moonwalket meg gjennom skoledagen

Klokken er 0915 og jeg kommer direkte inn i 9. klassen jeg skal være vikar i. Direkte inn fra gaten, fullt påkledd med jakke, skjerf, sekk og paraply. Hva skal jeg ha klassen i? Jeg vet ikke før jeg har fått slengt av meg klærne.

Det vanlige rampet når klasser får ny vikar utspiller seg – forutsigelig til det kjedsommelige – musikk spilles over høytaleranlegget og ingen vet hvem som har gjort det, aller minst vet den som har gjort det. Så kommer det fra klassen, nærmest på selvdømmende vis, men med tydelige undertoner av sarkasme og forventninger til hvordan en vikar skal reagere. «Uakseptabel atferd!», roper en. «Dette går ikke an!», roper en annen. Allerede har en elev påpekt at han har dysleksi og må gjøre oppgaven sin på datamaskinen. Har han egentlig dysleksi? Antagelig ikke, men jeg må tro det beste om elevene. Jeg må alltid tro det beste om elever. Jeg må vise dem tillit, men samtidig må jeg være en lur rev, lurere enn dem. Det er godt jeg har slik øvet retorikk.

Neste time er samfunnsfag. I forrige time skrev jeg «Carl Philip» på tavlen. I friminuttet har noen tilføyd «sexy boy» under navnet. Det er også blitt skrevet «Carl Philip er hot», og helt til venstre er det tegnet en sopp, men den ser kanskje ut som en kuk. Jeg kjører takketale, jeg gjør det. Jeg har troen på å vri elevers påfunn til noe positivt, og ikke fordømme dem for deres oppførsel. Jeg imøtekommer dem, anerkjenner utløpet av kreativitet, og avvæpner det hele ved å vise anerkjennelsen på mitt umiskjennelig retoriske vis. Så jeg sier at etter kun å ha vært her i 45 minutter, er dette meningsytringer jeg så absolutt skal ta som komplimenter, dog, føyer jeg til, må jeg samtidig anta at ikke hele klassen tenker dette om meg.


Læreren har skrevet i sine notater til vikaren at han har lagt opp til diskusjon om ytringsfrihet. «Hva er ytringsfrihet?!» slenger jeg ut. Klassen er fremdeles urolig, men jeg peker ut ei jente og får et godt svar. Jeg slenger det ut igjen, får enda et godt svar. Så fortsetter diskusjonen. «Hvorfor opplever noen land og samfunn ytringsfriheten som en så stor trussel?» og «kan det tenkes situasjoner der ytringsfrihet ikke bør gjelde?», spør jeg, og det er nå det skal vise seg. Vise seg hvem som har omløp i nøtta, det er nå jeg skal få se om dagens ungdom kan fremvise lovende kvaliteter. Og selv om enkelte skjærer alle over én kam, setter likhetstegn mellom religion og fundamentalister, eller mener at hele grupper er en unyansert samling gærninger, så kommer det også frem kloke tanker, og jeg ser aner av ungdommens kloke ord slik jeg også ser dem i avisens debattsider for ungdom.

Jeg gjør plass til en digresjon, til snakk om ytringsfrihet i populærkulturelle uttrykk som South Park, og vi snakker om konspirasjonsteorier og Area 51, og etter timen kommer den selverklærte dyslektikeren – for jeg må tro det beste om elever – og sier at min kunnskap om South Park og Area 51 gjør meg til den kuleste læreren de har hatt og han tar meg i hånden på det, og sier at han nå har døpt meg om til Caphi.

Etterpå ser jeg også noe lovende ved meg selv. Jeg holdt en diskusjon gående gjennom en hel skoletime. Ja, jeg ledet faktisk ordet. Ikke hadde jeg forberedt meg, og gjennom standardisert innstilling om egne evner, hadde jeg heller ingen tro på at jeg skulle kunne gjøre noe sånt. Men slik ble det, og til det bedre for oss alle, kan jeg nok mene. Vi kan selvsagt ta en diskusjon på det, om du ønsker.

Etter lunsj skal jeg ha 10. klasse i tre timer. I musikk. Jeg har hverken utdanning i faget eller forståelse for instrumenttraktering, men dette kan ikke gå dårligere enn den gangen jeg hadde 8. og 9. klasse i spansk, og det viste seg at jeg faktisk kunne spansk.

Klassen fordeler seg i grupper, og de er igang med et prosjekt som startet forrige uke, hvilket betyr at jeg kommer til nogenlunde dekket bord. Bandet øver på Let It Be, og selv om jeg ikke kan si om det er bra eller dårlig, så ser jeg at de jobber med en viss målrettethet.

Jeg går til klasserommet hvor to av jentene øver inn dansekoreografi. Siden jeg må låse meg inn på rommet, blir det nødvendigvis også litt flaut for hun som danser akkurat da. Men jeg sier «få se!», og får se. Hun har bare øvd siden i går, men allerede kan jeg se at hun har anlegg for dette. Jeg er jo blitt en ringrev på dansegulvet de siste årene, og ikke bare på dansegulvet, men på scenen også, for danser jeg ikke salsa, så sprer jeg budskapet med min Michael Jackson-dans, skjønt, sistnevnte krever jo sin scene, så æ dans itj førr småpæng, som noen ville sagt. Så, for å få en fot innenfor, kommenterer jeg at dette er jo Justin Timberlake du hører på, og det var en moonwalk du gjorde nå nettopp, og så forteller jeg henne at Justin Timberlake er inspirert av Michael Jackson i dans, stemme og musikk, før jeg slenger av meg skoene, går ut på gulvet og demonstrerer moonwalk slik den skal være, samt at jeg drar frem andre moves fra mitt standardrepertoar. En gutt med stor jakke syens dette er kult, og ber meg også vise frem den hvor man sklir sidelengs bortover gulvet, og jeg kan selvsagt ikke skuffe ungdommen som jeg nå har i min hule hånd, klar for utforming, og til jenta gir jeg tips om hvordan hun kan forbedre moonwalken sin, for hun må rette seg opp i ryggen, og føttene må hun dra lengre langs gulvet, skjønt det er avhengig av rytmen i sangen, for slikt faller på taiming, sier jeg, og dessuten skal man ha nesten all vekten sin på den foten som til enhver tid står stille og på tå, for da sklir man mye lettere bakover, men det klarer hun faktisk veldig bra, så det er ikke så mye jeg trenger påpeke.

Tilbake på musikkrommet har ei jente bestemt seg for å lære Beat It på gitar, nei jeg har ikke fortalt henne at hun må lære seg Michael Jackson på gitar, det er ungdommens eget initiativ, dette her. Men klart, jeg setter meg velvillig ved hennes side, drar frem telefonen min i den tro at jeg har sangen på den. Men nei, jeg har ikke det, så jeg nynner den for henne, med glød i sinnet.

På et annet rom sitter et utvalg elever som plinkrer på gitar, de skal lære seg grep til Let It Be, og mens gutten der kan det godt, og en av jentene også, så sliter de andre en smule med lysten. Jeg lærer meg derfor grepene D-A-Hm-G på fire minutter for å kunne involvere meg sterkere. Jeg er flink, jeg kan ikke nekte for det, og det er en fornøyelig ende på dagen når bandet til slutt øver på Beat It.