En diskusjon om ytringsfrihet, eller den gangen jeg moonwalket meg gjennom skoledagen

Klokken er 0915 og jeg kommer direkte inn i 9. klassen jeg skal være vikar i. Direkte inn fra gaten, fullt påkledd med jakke, skjerf, sekk og paraply. Hva skal jeg ha klassen i? Jeg vet ikke før jeg har fått slengt av meg klærne.

Det vanlige rampet når klasser får ny vikar utspiller seg – forutsigelig til det kjedsommelige – musikk spilles over høytaleranlegget og ingen vet hvem som har gjort det, aller minst vet den som har gjort det. Så kommer det fra klassen, nærmest på selvdømmende vis, men med tydelige undertoner av sarkasme og forventninger til hvordan en vikar skal reagere. «Uakseptabel atferd!», roper en. «Dette går ikke an!», roper en annen. Allerede har en elev påpekt at han har dysleksi og må gjøre oppgaven sin på datamaskinen. Har han egentlig dysleksi? Antagelig ikke, men jeg må tro det beste om elevene. Jeg må alltid tro det beste om elever. Jeg må vise dem tillit, men samtidig må jeg være en lur rev, lurere enn dem. Det er godt jeg har slik øvet retorikk.

Neste time er samfunnsfag. I forrige time skrev jeg «Carl Philip» på tavlen. I friminuttet har noen tilføyd «sexy boy» under navnet. Det er også blitt skrevet «Carl Philip er hot», og helt til venstre er det tegnet en sopp, men den ser kanskje ut som en kuk. Jeg kjører takketale, jeg gjør det. Jeg har troen på å vri elevers påfunn til noe positivt, og ikke fordømme dem for deres oppførsel. Jeg imøtekommer dem, anerkjenner utløpet av kreativitet, og avvæpner det hele ved å vise anerkjennelsen på mitt umiskjennelig retoriske vis. Så jeg sier at etter kun å ha vært her i 45 minutter, er dette meningsytringer jeg så absolutt skal ta som komplimenter, dog, føyer jeg til, må jeg samtidig anta at ikke hele klassen tenker dette om meg.


Læreren har skrevet i sine notater til vikaren at han har lagt opp til diskusjon om ytringsfrihet. «Hva er ytringsfrihet?!» slenger jeg ut. Klassen er fremdeles urolig, men jeg peker ut ei jente og får et godt svar. Jeg slenger det ut igjen, får enda et godt svar. Så fortsetter diskusjonen. «Hvorfor opplever noen land og samfunn ytringsfriheten som en så stor trussel?» og «kan det tenkes situasjoner der ytringsfrihet ikke bør gjelde?», spør jeg, og det er nå det skal vise seg. Vise seg hvem som har omløp i nøtta, det er nå jeg skal få se om dagens ungdom kan fremvise lovende kvaliteter. Og selv om enkelte skjærer alle over én kam, setter likhetstegn mellom religion og fundamentalister, eller mener at hele grupper er en unyansert samling gærninger, så kommer det også frem kloke tanker, og jeg ser aner av ungdommens kloke ord slik jeg også ser dem i avisens debattsider for ungdom.

Jeg gjør plass til en digresjon, til snakk om ytringsfrihet i populærkulturelle uttrykk som South Park, og vi snakker om konspirasjonsteorier og Area 51, og etter timen kommer den selverklærte dyslektikeren – for jeg må tro det beste om elever – og sier at min kunnskap om South Park og Area 51 gjør meg til den kuleste læreren de har hatt og han tar meg i hånden på det, og sier at han nå har døpt meg om til Caphi.

Etterpå ser jeg også noe lovende ved meg selv. Jeg holdt en diskusjon gående gjennom en hel skoletime. Ja, jeg ledet faktisk ordet. Ikke hadde jeg forberedt meg, og gjennom standardisert innstilling om egne evner, hadde jeg heller ingen tro på at jeg skulle kunne gjøre noe sånt. Men slik ble det, og til det bedre for oss alle, kan jeg nok mene. Vi kan selvsagt ta en diskusjon på det, om du ønsker.

Etter lunsj skal jeg ha 10. klasse i tre timer. I musikk. Jeg har hverken utdanning i faget eller forståelse for instrumenttraktering, men dette kan ikke gå dårligere enn den gangen jeg hadde 8. og 9. klasse i spansk, og det viste seg at jeg faktisk kunne spansk.

Klassen fordeler seg i grupper, og de er igang med et prosjekt som startet forrige uke, hvilket betyr at jeg kommer til nogenlunde dekket bord. Bandet øver på Let It Be, og selv om jeg ikke kan si om det er bra eller dårlig, så ser jeg at de jobber med en viss målrettethet.

Jeg går til klasserommet hvor to av jentene øver inn dansekoreografi. Siden jeg må låse meg inn på rommet, blir det nødvendigvis også litt flaut for hun som danser akkurat da. Men jeg sier «få se!», og får se. Hun har bare øvd siden i går, men allerede kan jeg se at hun har anlegg for dette. Jeg er jo blitt en ringrev på dansegulvet de siste årene, og ikke bare på dansegulvet, men på scenen også, for danser jeg ikke salsa, så sprer jeg budskapet med min Michael Jackson-dans, skjønt, sistnevnte krever jo sin scene, så æ dans itj førr småpæng, som noen ville sagt. Så, for å få en fot innenfor, kommenterer jeg at dette er jo Justin Timberlake du hører på, og det var en moonwalk du gjorde nå nettopp, og så forteller jeg henne at Justin Timberlake er inspirert av Michael Jackson i dans, stemme og musikk, før jeg slenger av meg skoene, går ut på gulvet og demonstrerer moonwalk slik den skal være, samt at jeg drar frem andre moves fra mitt standardrepertoar. En gutt med stor jakke syens dette er kult, og ber meg også vise frem den hvor man sklir sidelengs bortover gulvet, og jeg kan selvsagt ikke skuffe ungdommen som jeg nå har i min hule hånd, klar for utforming, og til jenta gir jeg tips om hvordan hun kan forbedre moonwalken sin, for hun må rette seg opp i ryggen, og føttene må hun dra lengre langs gulvet, skjønt det er avhengig av rytmen i sangen, for slikt faller på taiming, sier jeg, og dessuten skal man ha nesten all vekten sin på den foten som til enhver tid står stille og på tå, for da sklir man mye lettere bakover, men det klarer hun faktisk veldig bra, så det er ikke så mye jeg trenger påpeke.

Tilbake på musikkrommet har ei jente bestemt seg for å lære Beat It på gitar, nei jeg har ikke fortalt henne at hun må lære seg Michael Jackson på gitar, det er ungdommens eget initiativ, dette her. Men klart, jeg setter meg velvillig ved hennes side, drar frem telefonen min i den tro at jeg har sangen på den. Men nei, jeg har ikke det, så jeg nynner den for henne, med glød i sinnet.

På et annet rom sitter et utvalg elever som plinkrer på gitar, de skal lære seg grep til Let It Be, og mens gutten der kan det godt, og en av jentene også, så sliter de andre en smule med lysten. Jeg lærer meg derfor grepene D-A-Hm-G på fire minutter for å kunne involvere meg sterkere. Jeg er flink, jeg kan ikke nekte for det, og det er en fornøyelig ende på dagen når bandet til slutt øver på Beat It.

Spansklærer og aviskjendis

Det er ikke til å nekte for at en oppringning på morgenen om jeg kan ta oppdrag som begynner en time senere i andre bydeler nødvendigvis medfører en forsinkelse.

Samfunnsfaget, hvor jeg kunne brukt min rustne sosiologikunnskap, svinner hen i forsinkelse, så inspektøren går derfor direkte over til hva jeg skal gjøre resten av dagen. Spansk. Jeg skal først lede en 9. klasse gjennom spansk frem til lunsj, og etter lunsj en 8. klasse med samme program.

Inspektøren viser meg rundt, og hele veien er hun svært påpasselig med å introdusere meg for alle andre vi møter på, og idet jeg entrer lærerrommet, smiler alle tilbake, ja noen kommer tilmed bort og hilser med sin hånd, og et øyeblikk later det til at jeg har kommet til et lykkeparadis hvor alle er venner.

Når jeg gjør min entré i 9. klasse, spør noen elever om jeg skal være vikar, og ja, det stemmer. Kan du spansk, spør de også, og for et dumt spørsmål å stille en vikar som de skal ha i spansk, tenker jeg, men nei, jeg kan ikke spansk, men dette skal gå fint, og kanskje skulle jeg ikke sagt at jeg ikke kan spansk, men nå ble det slik, og da tar man jo følgene av det. Dessuten har jeg et ferdiglaget program som de skal følge, så da blir det bare å se til at de følger det, men nå har de jo blitt ganske voksne i 9. klasse, og begynt å tenke selv har de også, skjønt om det er refleksjon eller opponering det går i, eller kanskje en søken etter noe å identifisere seg med, kanskje noe sånn bling bling eller trekkfulle bukser, ja for saggebukser må da ha godt gjennomtrekk der i rumpeområdet, en skal ikke se bort i fra det, men været her er jo så mildt, og kanskje har de lange underbukser på seg, men sånt er ikke lett å se under hettegensere som strekker ned til knærne, men det som er helt sikkert er nok at de er forvirrede, og når de sitter der og ser bøse ut, så er det nok heller den overveldende apatien som strømmer inn over dem nå som de har innsett at de ikke skjønner noe som helst av hverken seg selv, andre eller verden forøvrig, og da skal det være lov å tenke at det er derfor ungdommen ser så skummel ut i dag.

I de ti minuttene jeg har fått til rådighet til å innta dagens lunsj, fyrer jeg av et selvsikkert hei på lunsjrommet, for amerikanerne sier fake it ’till you make it, og jeg har nok opplevd at etter å ha faiket noe mange nok ganger, så gjør man det etterhvert helt naturlig, og kanskje har man glemt at man egentlig var sjenert og sånt, at man ikke turte å snakke med folk, eller ta noen på skulderen, eller gi en klem etter endt stevnemøte, disse skumle tingene som man ikke tør, men som man gjør for å late som om man er tøff, men så viser det seg at man er tøff, og da sender man klemmer i hytt og gevær til slutt og alle fugler gleder seg, det er ikke alt man bør faike, heller, men ingen fare, altså - jeg må kanskje berolige en av mine lesere der - og nok en gang er inspektøren frempå og introduserer meg høytidelig, og jeg sender sikkert avgårde et freidig blunk, jeg er nok kjent for å kunne gjøre det i ny og ne, men ingen fare, må jeg nok en gang berolige en av mine lesere, det var nå bare et blunk, så får de bli sjarmert de som blir sjarmert av freidige blunk.

Jeg er i avisen i dag, for jeg var nemlig på kurs i small talk for to uker siden, og der var også folk fra avisen og de tok bilder og de skrev ned hva som skjedde, og jeg husker det var en som ikke ville bli tatt bilde av, og slike ønsker respekterer man jo, det er ikke annet å gjøre, og respekt er dessuten ganske produktivt og kan føre til mange fine ting, spesielt i et klasserom hvor alle elevene respekterer læreren, for det skjer jo ikke alltid, og et ordskifte under lunsjen informerer meg om at en elev har sagt noe stygt til en av lærerne, og det var nå faktisk ganske fantasifullt sagt, det skal ungen ha, men det var jo også stygt, så han var nok kreativ på en måte som ikke sees opp til, og det kan jo være at gutten vokser opp og blir et misforstått geni. Men der var det altså bilde av meg i avisen, og utgaven lå der på lunsjbordet, og hva annet kunne jeg vel gjøre enn å si at hei, har dere sett at jeg er i avisa i dag? Og selv om ikke en sjel der hadde sett meg før, så jeg det like naturlig som barnefødsel, uten all smerten, selvsagt, å nevne det, hm, nå skulle jeg kanskje ikke sagt barnefødsel, det er ikke alle som vil synes at det er en så forklarende parallell, så jeg sier det falt meg like naturlig som å blunke litt til damene, jeg har vel vært en liten villstyring med blunkingen min gjennom årenes løp, jeg skal ikke nekte for det, men jeg må nok berolige en av mine lesere om at det er nå bare blunking, så får de som blir sjarmert av blunking bli sjarmert av blunking, det kan jo ikke jeg kontrollere.

Inspektøren leser artikkelen, og avisen har virkelig trykket et stort bilde, og jeg dekker nok nesten en tredjedel av billedflaten, der jeg står med et stettglass Mozell i hånden, Mozell, må understrekes, for alkohol er det jo selvsagt ikke, nei om jeg skulle drukket meg til mot, da skulle nok også verden gå under, men det gjør den jo selvsagt ikke, det er mest noe vi sier. Og hele navnetrekket mitt står også i avisen, der under bildet, sammen med navnet til hun som jeg prater med, og jeg spurte henne om ikke jeg kjente henne fra et dansekurs, bare sprøyt selvsagt, det hele var jo et skuespill, men så mente hun da også at eh, nei..? det kunne ikke stemme, og hva bryr vel jeg meg hadde jeg tenkt den gangen, jeg vet da godt at jeg aldri har sett deg før, og jeg kommer sikkert ikke til å se deg igjen heller, så da kan jeg fint prate skit og deretter kan du bare ha det så godt.

Etter lunsj underviser jeg 8. klasse i spansk, så de spør om jeg er læreren deres, og ja det er jeg, og kan du nåkke spansk då, spør de, ja visst, jeg kan littegranne, det er mer sant enn at jeg ikke kan noenting slik jeg sa før lunsj, for jeg har bodd en måned hos en familie i Chile, og der pratet de ikke et ord engelsk, og jeg kunne ingenting spansk, men etter et par uker svarte jeg telefonen der, og helt på slutten holdt jeg tale på spansk i min egen bursdag, med setninger så grovbygde at grammatikere verden over nok skulle vendt meg ryggen. Men jeg kjører samme program som i 9. klasse, og nå har jeg memorisert fasiten, og dessuten kan jeg jo spansk. Det er en livlig klasse, noe urolige er de og passes på må de også, men hyggelige ungdommer med genuin nysgjerrighet, og arbeidsomme er de, bare de holdes i nakken.

De lurer på hva jeg synes om NAV, og da sier jeg, mesterlig unnvikende, at det kan vi diskutere i friminuttet, og en annen spør meg hva jeg synes om lekser, så jeg spør om dette er den store debatten om det skal være lekser i den norske skolen, for jeg leser ungdommens debattsider i avisen hver dag, og vet hva som rører seg i hodet på dem, så viselig avfeier jeg ham med at vi ikke kan ta den debatten i klasserommet, for nå begynner jeg virkelig å få teken på dette med å være lærer, å være streng, stå på mitt og ikke vise noen svakheter eller ubesluttsomheter, for da kan man bare gå hjem og legge seg. Jeg liker å skrive, og liker å skrive sånn at noe blir morsomt, må jeg forklare en av elevene, så han sier at om da va æplekrig på skolen, då ville du skrive om da? Ja jo, hvis jeg kunne skrevet det morsomt, så, sier jeg, og han spør videre om hva jeg ville gjort først: bryte inn i en slåsskamp på skolen eller skrive om det? og da må jeg nok svare at bare jeg fikk gjort begge deler, så skulle jeg være fornøyd.

Dagen avslutter vi med spansk hang-man, og både tetas og esternón føres opp, pupper og brystbein betyr ordene, det er vel det ungdommen er opptatt med nå om dagen, og på slutten av skoledagen kommer en gutt med piggsveis og den mest entusiastiske tannstillingen jeg i senere tid har sett, inn i klasserommet og sier te quiero, grande tetas, eso beso og mer trænge ikkje du vite på spansk, det e alt du trænge, og han liker håret mitt som er sånn gal professor-aktig.

Sur lærer

En uke i skolesystemet har produsert et variert sett med opplevelser, og likevel kan det spores mønstre. På min første dag som vikar mente et stort utvalg unger, fra 3., 6. og 7. klasse, at jeg så ut som en professor, at jeg hadde professorhår, at jeg var en gal professor, at jeg lignet på professor Oak i Pokémon, mens én spesifikk 7. klassing spurte sin lærerinne: "kem e han mannen med professorhåret?".

Min andre dag var jeg eneveldig lærer for en 7. klasse. Som fast introduksjon om meg selv har jeg valgt å fokusere på tre fritidsinteresser. Film, dans og Nintendo. Den siste gjør at guttene oppfatter meg som en av dem. Jentene håper jeg liker dans. En godt tilpasset presentasjon gjør underverker i det rette miljøet. Og selv om matteundervisningen måtte forløpe godt hjulpet av tre fagsterke jenters initiativ, grunnet manglende kunnskap om parallellogrammer og romber hos undertegnede, gikk det ikke verre enn at elevene aksepterte mitt matematiskintellektuelle fravær, og halte i land timen på egen hånd. Derimot var både engelsk og norsk fag jeg langt på vei kunne briljere i, så selvtilliten oppnådde en adekvat balanse.

Den ene gutten spurte om jeg kunne kjøpe snus til ham, så jeg spurte ham forskrekket om ikke han tross alt fikk det av sine foreldre. Nei, han gjorde ikke det, og ikke hadde han penger til det selv, siden han måtte bruke egne midler på å holde sine klassekamerater med dop. Da måtte jeg la mine ord strømme fra hjerteroten, for er det noe jeg reagerer negativt på, er det at folk utnytter. Den dopmottagende part, eller parter, fikk seg utlevert nøye selekterte ord, og fra hjerterot som de var, kom de seg vel hjem. Vi ble kompiser fra da av, gutta og jeg.

Det var en 3. klasse som skulle bli den største utfordringen i min første uke. Vikarer skal man prøve ut, det husker man selv fra sine skoleår. Barna, i følge barna selv, får tilsynelatende lov til alt det som de her forteller meg at de vanligvis gjør. Så hvorfor spør de meg om lov til å gjøre det de alltid får lov til? Det er ikke nødvendigvis noe man bør argumentere barna fra å gjøre - mine egne erfaringer tilsier at det fører til tap for den voksne part. I lunsjpausen spurte jeg derfor flere andre lærere hvilke teknikker de hadde for å holde kustus på elevene. Og forslaget med størst gjennomslag gikk simpelthen ut på å entre klasserommet og gi dem The Silent Treatment.

Jeg var villig til å prøve det. Så jeg gjorde min entré, braste inn døren uten antydning til å måtte unnskylde min egen tilstedeværelse overfor barna, disse djevlebarna noen av dem, satt meg ned, og ventet. I ti minutter ga jeg dem The Silent Treatment, tid som enkelte elever brukte til å tegne hva jeg tror var meg på tavlen bak meg. Mitt blikk var stivt, tilmed stener i øynene kunne ikke fått mitt blikk til å vike fra det oversiktlige bildet jeg der hadde av elevene foran meg. Minuttene går, og så skjer det. Elevene begynner å bli lei av sine egne. Moroa er blitt utdatert, og bare de mest urolige holder fremdeles på. Mer mas fra sine egne gjør at også de nå roer seg. Til slutt er alt rolig. Med min klareste diksjon, og med alvorlig stemme, sier jeg, noget sakte: "Dere har noen veldig klare regler i klassen, har dere ikke?" Og joda, da var de svært så ivrige til å fortelle meg hva reglene deres var.

En av jentene ønsket å tegne meg. Nedenfor ser du resultatet. Strekmannen er illustrerende tynn, mens håret er brunt og står rett opp. Håret, dette håret som barn på samtlige av skolene jeg har vært på har fått en umiddelbart fascinasjon for. Selv om jeg smiler på denne tegningen, så var hennes originalutkast, som såvidt kan skimtes gjennom fra baksiden, surmunnet. Dagen endte så med et par barn som måtte røske meg nysgjerrig i skjegget, noe som forøvrig også skjedde på byen i går kveld, men dét er en annen historie.