En shot med vann

Sosialisering er en komplisert prosess og man kan like gjerne søke sin avskjed fra den medlemsmasse som utgjør vårt samfunn, om man ikke kjenner til og følger det sosiale spills normer. Disse er normer man må forholde seg til, og som i sin avgjørende instans vil forløse seg som eksklusjon eller, kanskje mer ønskelig, som inklusjon. For deltar man ikke på fest for nettopp å føle den mellommenneskelige magnetisme der kan trekke en nærmere til andre? Det forutsetter dog at man forstår hvilke poler de andre deltagende besitter i den forestående situasjon, og at man orienterer seg deretter.

Samkvem er en dynamisk institusjon. Konsensus her er en grunnleggende pilar som dets videre suksess og stabilitet støtter seg på. Fravær av enighet kan i verste fall føre til en fullstendig nedbrytning av den relasjonelle konstruksjon som er bygget mellom to eller flere individer.

Oppstemte individer samles til vorspiel, hvor inntak av alkoholholdige substanser er en rituell tungvekter. Etter at jeg i flere tilfeller ikke har deltatt i drikkeritualet, har jeg sett hvordan fravær av konsensus fører til sosial eksklusjon. Jeg bryter med ritualene i den sosiale situasjonen, og har ikke godtatt premissene som er nødvendige for dens videre opprettholdelse. Dermed utgjør jeg en trussel for den sosiale flyt. Jeg er ikke olje, jeg er rusk.

Så hvorfor drikker jeg ikke alkohol? Det er det hyppigste spørsmålet jeg får på sosiale tilstelninger hvor alkohol figurerer. Så har jeg da også fortalt hvorfor. Nøyaktig hvorfor. Det står respekt av valget mitt, det er den hyppigste oppsummeringen. Men deretter vet ikke folk hvordan de skal forholde seg til meg. Jeg er fremdeles en normbryter, og selv om min tilstedeværelse godtas, støtter vi oss ikke på en av festens mest bærende bjelker – den rituelle drikkingen. Derfor har forklaringen til min avholdenhet endret seg, og jeg forteller nå en historie om den gangen jeg ble så full at jeg våknet opp i sengen til min venninnes foreldre, hvor de så kom hjem og fant oss begge liggende der nakne. Noe mer husker jeg selvsagt ikke, og derfor har jeg dyrt og hellig lovet meg selv aldri å drikke alkohol igjen! Og historien har høstet applaus, suksess og umiddelbart aksept blant gutta. Det skal altså ikke mer til enn noe gjenkjennelig.

Men situasjonen er ikke uløselig. Og det kan ordnes helt uten personlig inntak av alkohol. For det er, helt grunnleggende, ikke alkoholen den regjerende konsensus dreies rundt – det er et glass rituelt plassert i hånden og forståelsen av glasset som indikator på at man har godtatt sosialiseringsnormene som foreligger. Glasset forteller at du er klar til lek, at du kan og vil delta på alle aktiviteter som relaterer seg til konsumering av glassets innhold – og således er den væske glasset inneholder fullstendig irrelevant for min egen normoppfyllende deltagelse.

Nettopp derfor kan jeg – og har jeg – med stor suksess shottet springvann.