Jeg skal til byen og treffe Cecilie og hennes venninner på pub. I det jeg går ombord på bussen, disse lilla larvene med pustehull som en snegle, hører jeg velkjente toner. Akk, som de klinger vel, der de umiddelbart trigger min ekstrasensoriske nostalgisans! Billettøren sitter og spiller Zelda på Nintendo DS. Med volum på fullt. Og selv om lyden fra denne lille maskinen er relativt puslete sett i større sammenheng, er det et soleklart signal fra billettøren om hva det er som gjelder, når det virkelig gjelder. Jeg føler en naturlig trang til å kommentere det, gi min honnør, utveksle anerkjennende blikk! Men nei, det skjer ikke. Hadde jeg enda tatt med min egen DS, og hatt den synlig, ja i hånden eller noe slikt, da kunne vi delt dette lille øyeblikk av felleskulturell referanse.
Billettørjobben kan nok ha sine rolige stunder. Er det ikke passasjerer, er det ikke noe å gjøre, og sjåføren tar seg jo av kjøringen. Det faller seg naturlig å gjøre nytte at tiden. Så når vi kjører ned mot sentrum, og bussen sikker og sakker rundt skarpe svinger, står billettøren med ryggen til passasjerene med hodet rettet ned mot hendene, og bare jeg vet nøyaktig hva han gjør. Og hvor øvet er han ikke i dette! Slik bussen svaier i svinger, og han balanserer ufeilbarlig, som når en bøye på vannet takler store bølger, og seirende gjenstår som om urørt av omverdenens omskifteligheter.
Cecilie møter jeg utenfor Marks & Spencer, og med henne også samboeren Solvor, Solvors søster, samt Freike, en tysk jente med usedvanlig slående ynde. Så vakker at, hadde jeg ikke vært så fordømt dannet, skulle jeg straks hvisket henne ublu ting i øret.
Vi går på Oscar’s, en pub jeg ikke helt lokaliserer grunnet at jeg til Solvor gjenforteller historien om hvordan Cecilie og jeg opprinnelig ble kjent. For det var første skoledag på Universitet i Bergen, og jeg satt der i et nærmest fullsatt klasserom og hørte på vår lærer Bjørn Olas sunnmørske rullinger, mens minuttene gikk før denne langhårede frøkenen åpner døren - slik man åpner døren når man ikke vet om man har kommet riktig, men vet at man er sen - og ser etter ledig plass. Og Cecilie vagger en smule til sidene når hun beveger seg i ukjente omgivelser, slik at hennes hår, som i avslappet modus nok varmer godt der nede på korsryggen, flakser intimiderende rundt i rommet, som om det var en valkyrie som her svevde over slagmarken, i søken etter falne.
Hun finner meg. ”E det ledig plass her?”, spør hun. Så er hun altså fra Tvedestrand. ”Ja, her er ledig”, sier jeg, og så ser hun på meg med blikk av typen ”her kunne det blitt sagt mer”, mens jeg ser med blikk som sier ”jeg har ikke lyst til å prate akkurat nå, kanskje etterpå”. Ja, gjennom hele timen forløper vår stotrende kommunikasjon slik. Så blir det pause, og vår øyekrokgløtting på hverandre blir til hodesnuing mot hverandre. Hun spør hva jeg gjorde før universitetet, og jo, jeg gikk folkehøyskole. ”Ja, då gjekk du vel skrrrivelinje, tenkår e”, sier hun, og allerede her undres jeg over om jeg har med ei trollkjerring å gjøre, for det er de første setninger vi veksler, og ingenting om meg har hun visst fra før. Hun har rett. ”Ja, e så det på de”, sier hun, og jeg innser i dag at dette bare var forsmaken på den humoren jeg senere har blitt så kjent med.
”Jeg… tar en… tur ut, jeg”. Hennes langvarige blikk fremprovoserer min keitete sjenerthet, der jeg stotrer frem en unnskyldning for å frigi meg fra dette jernblikket hun har fanget meg i. ”Ja, e blir me!”. Så står vi der på vrimleplassen inne på Sydnes skole, og jeg – som slett ikke er noen mester i konverseringens kunst, hva angår langvarighet – finner meg igjen i samme situasjon som i klasserommet, hvor disse insisterende blikk utveksles.
Etter forelesningen er ferdig, går jeg i retning lesesalen, og Cecilie, vel, hun slår følge. Hun blir med inn på lesesalen, og hun setter seg ved siden av meg, og totalt er vi vel fem personer på denne lesesalen. Men etter en halvtime går hun lei. Hun vil ikke lese mer. Hun vil heller gi meg telefonnummeret sitt, og finne på noe en dag. Jeg aksepterer lappen med nummeret motvillig, men høflig, dog enkelte avslørende grimasjer i ansiktet hadde jeg vel. Denne frøkenen, som jeg for første gang møtte for knappe to timer siden, har nå gitt meg sine kontaktdetaljer. Jeg er skremt. Jeg ringer hennes slettes ikke. Nei! Jeg tar ikke kontakt! Aldeles ikke!
Slik møttes vi, og Solvor har hørt Cecilies versjon før, men ler seg nå skakk av denne alternative versjonen.
