Spansklærer og aviskjendis

Det er ikke til å nekte for at en oppringning på morgenen om jeg kan ta oppdrag som begynner en time senere i andre bydeler nødvendigvis medfører en forsinkelse.

Samfunnsfaget, hvor jeg kunne brukt min rustne sosiologikunnskap, svinner hen i forsinkelse, så inspektøren går derfor direkte over til hva jeg skal gjøre resten av dagen. Spansk. Jeg skal først lede en 9. klasse gjennom spansk frem til lunsj, og etter lunsj en 8. klasse med samme program.

Inspektøren viser meg rundt, og hele veien er hun svært påpasselig med å introdusere meg for alle andre vi møter på, og idet jeg entrer lærerrommet, smiler alle tilbake, ja noen kommer tilmed bort og hilser med sin hånd, og et øyeblikk later det til at jeg har kommet til et lykkeparadis hvor alle er venner.

Når jeg gjør min entré i 9. klasse, spør noen elever om jeg skal være vikar, og ja, det stemmer. Kan du spansk, spør de også, og for et dumt spørsmål å stille en vikar som de skal ha i spansk, tenker jeg, men nei, jeg kan ikke spansk, men dette skal gå fint, og kanskje skulle jeg ikke sagt at jeg ikke kan spansk, men nå ble det slik, og da tar man jo følgene av det. Dessuten har jeg et ferdiglaget program som de skal følge, så da blir det bare å se til at de følger det, men nå har de jo blitt ganske voksne i 9. klasse, og begynt å tenke selv har de også, skjønt om det er refleksjon eller opponering det går i, eller kanskje en søken etter noe å identifisere seg med, kanskje noe sånn bling bling eller trekkfulle bukser, ja for saggebukser må da ha godt gjennomtrekk der i rumpeområdet, en skal ikke se bort i fra det, men været her er jo så mildt, og kanskje har de lange underbukser på seg, men sånt er ikke lett å se under hettegensere som strekker ned til knærne, men det som er helt sikkert er nok at de er forvirrede, og når de sitter der og ser bøse ut, så er det nok heller den overveldende apatien som strømmer inn over dem nå som de har innsett at de ikke skjønner noe som helst av hverken seg selv, andre eller verden forøvrig, og da skal det være lov å tenke at det er derfor ungdommen ser så skummel ut i dag.

I de ti minuttene jeg har fått til rådighet til å innta dagens lunsj, fyrer jeg av et selvsikkert hei på lunsjrommet, for amerikanerne sier fake it ’till you make it, og jeg har nok opplevd at etter å ha faiket noe mange nok ganger, så gjør man det etterhvert helt naturlig, og kanskje har man glemt at man egentlig var sjenert og sånt, at man ikke turte å snakke med folk, eller ta noen på skulderen, eller gi en klem etter endt stevnemøte, disse skumle tingene som man ikke tør, men som man gjør for å late som om man er tøff, men så viser det seg at man er tøff, og da sender man klemmer i hytt og gevær til slutt og alle fugler gleder seg, det er ikke alt man bør faike, heller, men ingen fare, altså - jeg må kanskje berolige en av mine lesere der - og nok en gang er inspektøren frempå og introduserer meg høytidelig, og jeg sender sikkert avgårde et freidig blunk, jeg er nok kjent for å kunne gjøre det i ny og ne, men ingen fare, må jeg nok en gang berolige en av mine lesere, det var nå bare et blunk, så får de bli sjarmert de som blir sjarmert av freidige blunk.

Jeg er i avisen i dag, for jeg var nemlig på kurs i small talk for to uker siden, og der var også folk fra avisen og de tok bilder og de skrev ned hva som skjedde, og jeg husker det var en som ikke ville bli tatt bilde av, og slike ønsker respekterer man jo, det er ikke annet å gjøre, og respekt er dessuten ganske produktivt og kan føre til mange fine ting, spesielt i et klasserom hvor alle elevene respekterer læreren, for det skjer jo ikke alltid, og et ordskifte under lunsjen informerer meg om at en elev har sagt noe stygt til en av lærerne, og det var nå faktisk ganske fantasifullt sagt, det skal ungen ha, men det var jo også stygt, så han var nok kreativ på en måte som ikke sees opp til, og det kan jo være at gutten vokser opp og blir et misforstått geni. Men der var det altså bilde av meg i avisen, og utgaven lå der på lunsjbordet, og hva annet kunne jeg vel gjøre enn å si at hei, har dere sett at jeg er i avisa i dag? Og selv om ikke en sjel der hadde sett meg før, så jeg det like naturlig som barnefødsel, uten all smerten, selvsagt, å nevne det, hm, nå skulle jeg kanskje ikke sagt barnefødsel, det er ikke alle som vil synes at det er en så forklarende parallell, så jeg sier det falt meg like naturlig som å blunke litt til damene, jeg har vel vært en liten villstyring med blunkingen min gjennom årenes løp, jeg skal ikke nekte for det, men jeg må nok berolige en av mine lesere om at det er nå bare blunking, så får de som blir sjarmert av blunking bli sjarmert av blunking, det kan jo ikke jeg kontrollere.

Inspektøren leser artikkelen, og avisen har virkelig trykket et stort bilde, og jeg dekker nok nesten en tredjedel av billedflaten, der jeg står med et stettglass Mozell i hånden, Mozell, må understrekes, for alkohol er det jo selvsagt ikke, nei om jeg skulle drukket meg til mot, da skulle nok også verden gå under, men det gjør den jo selvsagt ikke, det er mest noe vi sier. Og hele navnetrekket mitt står også i avisen, der under bildet, sammen med navnet til hun som jeg prater med, og jeg spurte henne om ikke jeg kjente henne fra et dansekurs, bare sprøyt selvsagt, det hele var jo et skuespill, men så mente hun da også at eh, nei..? det kunne ikke stemme, og hva bryr vel jeg meg hadde jeg tenkt den gangen, jeg vet da godt at jeg aldri har sett deg før, og jeg kommer sikkert ikke til å se deg igjen heller, så da kan jeg fint prate skit og deretter kan du bare ha det så godt.

Etter lunsj underviser jeg 8. klasse i spansk, så de spør om jeg er læreren deres, og ja det er jeg, og kan du nåkke spansk då, spør de, ja visst, jeg kan littegranne, det er mer sant enn at jeg ikke kan noenting slik jeg sa før lunsj, for jeg har bodd en måned hos en familie i Chile, og der pratet de ikke et ord engelsk, og jeg kunne ingenting spansk, men etter et par uker svarte jeg telefonen der, og helt på slutten holdt jeg tale på spansk i min egen bursdag, med setninger så grovbygde at grammatikere verden over nok skulle vendt meg ryggen. Men jeg kjører samme program som i 9. klasse, og nå har jeg memorisert fasiten, og dessuten kan jeg jo spansk. Det er en livlig klasse, noe urolige er de og passes på må de også, men hyggelige ungdommer med genuin nysgjerrighet, og arbeidsomme er de, bare de holdes i nakken.

De lurer på hva jeg synes om NAV, og da sier jeg, mesterlig unnvikende, at det kan vi diskutere i friminuttet, og en annen spør meg hva jeg synes om lekser, så jeg spør om dette er den store debatten om det skal være lekser i den norske skolen, for jeg leser ungdommens debattsider i avisen hver dag, og vet hva som rører seg i hodet på dem, så viselig avfeier jeg ham med at vi ikke kan ta den debatten i klasserommet, for nå begynner jeg virkelig å få teken på dette med å være lærer, å være streng, stå på mitt og ikke vise noen svakheter eller ubesluttsomheter, for da kan man bare gå hjem og legge seg. Jeg liker å skrive, og liker å skrive sånn at noe blir morsomt, må jeg forklare en av elevene, så han sier at om da va æplekrig på skolen, då ville du skrive om da? Ja jo, hvis jeg kunne skrevet det morsomt, så, sier jeg, og han spør videre om hva jeg ville gjort først: bryte inn i en slåsskamp på skolen eller skrive om det? og da må jeg nok svare at bare jeg fikk gjort begge deler, så skulle jeg være fornøyd.

Dagen avslutter vi med spansk hang-man, og både tetas og esternón føres opp, pupper og brystbein betyr ordene, det er vel det ungdommen er opptatt med nå om dagen, og på slutten av skoledagen kommer en gutt med piggsveis og den mest entusiastiske tannstillingen jeg i senere tid har sett, inn i klasserommet og sier te quiero, grande tetas, eso beso og mer trænge ikkje du vite på spansk, det e alt du trænge, og han liker håret mitt som er sånn gal professor-aktig.