Med tolv deltakere som ikke sier et ord til hverandre før start, virker det åpenbart at de har kommet til rett sted.
Allerede har jeg inndelt folk etter kjønn, ubarberthet, attraktivitet og mangel derav, samt hvem som er den peneste jenta til stede. De to tilstedeværende guttene besitter en ubarberthet som er nådd akkurat så langt at det ikke lenger vitner om en sexy bevissthet rundt seg selv, men heller om en uattraktivitetens antihandling. Det er ikke en ukjent sak en forsamling kan bli stillere jo større den er, og stillheten totalpenetrerer det lokalet vi nå sitter i, og selv om jeg kunne sagt noe nå uten å føle meg sjenert eller utilpass, så kommer det over meg at jeg ikke har lyst til å si noe, nei hvorfor skulle jeg behøve det, det ville ikke være snilt av meg å overkjøre noen heller, hva vet jeg, kanskje er disse menneskene så ubehjelpelig skakkjørte at en frempå kar som meg selv, eller, frempå som jeg tidvis kan være, det må påpekes, kanskje skremmer dem vekk?
Tilstede er også Bergens Tidende. Så interessant er altså et kurs i small talk, at hovedstaden i vest har sett det som nødvendig folkeopplysning å dokumentere det hele på litterært-visuelt vis.
Kurset innledes med litt prat og presentasjon, men utarter seg tidlig gjennom praktiske øvelser, for her skal øves på å møte folk med senket blikk, så hevet blikk, så hevede armer nedover Bergens gater, ropende yes! yes‼ som i en seiersgang, og så ville det altså være tydelig at, denne karen, han har gått kurs i small talk, og mens vi ser for oss slik en setting, går vi sirklende som i et åttetall inne på det lille kursrommet.
Fritt for at min kjære har fryktet min deltakelse på et slikt kurs har det heller ikke vært, siden min overskyggende attraktivitet og penhet skaffer litt flere beundrere enn hun finner komfortabelt. Men jeg har beroliget henne flere ganger, og jeg er da en ordentlig kar, og dessuten handler ikke small talk bare om å snakke med deilige damer, å bli kjent med søte jenter, å komme under huden på tiltrekkende kvinnfolk, å utvikle noe som kan utarte seg til en date og gudene vet hva med ei snerten modelldame og annet slikt som kan kategoriseres som kjæresteri med hjemmebesøk hvor det serveres middag med vin, og ja her snakkes det om tanker og følelser, og da forteller jeg jo selvsagt at jeg føler meg sulten og jeg tenker på mat, for det er jo klart at man small talker ikke om så veldig personlige ting, i hvertfall ikke i starten, men heller om de lukkede spørsmålene som kursholderne snakket om, de som ikke oppfattes truende eller vil avsløre alt for mye litt for tidlig, og da er ikke mat og sult sånne veldig intime ting å snakke om, og relevant er det jo også, siden jeg er invitert på middag.
Så skal vi øve på å snakke med hverandre på en fest, med glass i hånden, og det er nå her jeg må finne på noe sprøyt for å sette i gang samtalen, for jeg vet jo at jeg kan være ganske attraktiv, og derfor har folk, ja og jenter, masser av jenter, lyst til å prate med meg, det er ikke til å nekte for det, men noen må jo ta initiativet, og nei, det er ikke lett å ta motet til seg og prate med noen man synes er veldig kjekk, så da må det bli jeg som tar initiativet, og hva gjør jeg, jo jeg prater skit, det betyr jo ikke så mye hva man sier, det er heller hvordan man føler at samtalen går mellom en selv og den man har huket tak i, for har man en god kjemi, og sånt kan merkes umiddelbart, så kan man si så mye sprøyt og skit og jug mens man roper på fanden og understøtter tvilsomme styreformer slik som diktatur og monarki, for det betyr egentlig ingenting hva det er som sies, når bare kjemien er på plass.
Og mens de fleste tilstede synes at small talk er vanskelig å initiere eller vedlikeholde, er det ingen på kurset som uttrykker at det kan være vanskelig å avslutte, men det er jo vanskelig å avslutte, kanskje det vanskeligste jeg vet om, i hvertfall innenfor small talking, for hvordan avslutte en samtale med folk man har ingen som helst interesse av, hvor 9 av 10 ville foretrekke blærespreng fremfor å utstå ti sekunder mer med denne personen, eller med interessante og deilige jenter for den saks skyld, for på et eller annet tidspunkt så må man jo avslutte, for livet går videre, og det er ting å gjøre, alltid noe som må bli gjort, som haster, kanskje, men som kanskje bare er et påfunn for å komme seg videre, men uansett, det må ta slutt, og hvordan gjøre det uten å fornærme den forlatte part? En professor jeg kjenner er meget flink på nettopp avslutning av small talk, og enda så hjertelige våre samtaler kan være, tenk, det er bare tilfeldig at jeg kjenner ham, for jeg kunne noen gloser spansk og en kvinne han hadde på besøk akkurat den dagen på Universitetet syntes jeg var så utrolig kjekk, nei jeg husker ikke feil nå, men jeg ble altså bedt om å ta et kommemorerende bilde av dem, og det var klart jeg gjorde det, og da sa kvinnen gracias og jeg svarte med de nada, for jeg hadde bodd en måned i Chile den sommeren og kunne noen gloser og kanskje noen banneord også, for man lærer alltid banneordene først, men jeg brukte ikke noen banneord denne gangen så klart, det hadde ikke tatt seg ut, men så var det altså slik at jeg møtte denne professoren noen dager senere, og da måtte han fortelle meg hvor kjekk hun kvinnen hadde syntes jeg var, men som jeg skulle forklare, så strekker han da ut sin hånd for å ta meg i min, og noen ganger havner hans andre hånd oppå min skulder, og det er et fast og fint håndtrykk jeg får, ja jeg føler meg både viktig og verdsatt der det virker som han har satt umåtelig pris på denne samtalen vår, avsluttet som den blir, og alltid i rette øyeblikket, og blir jeg fornærmet i ettertid? Nei, ikke i det hele tatt.
Det er lite snakk mellom kursdeltakerne utover det kurset krever og ved avslutning slenger jeg ut noen strofer til hun ene jenta, ikke at jeg syntes hun var så veldig interessant eller noe, men vi hadde nå snakket litt som en del av øvelsen, så jeg spurte om det stemte det hun hadde sagt om hva hun studerte og sånt, og jo det var sant, det, men der stoppet også samtalen, og de andre forlot kurset såpass umiddelbart at dets effekt nok kan sies å ikke være umiddelbar.
Og siden jeg har innsett at masser av folk er altfor sjenerte til å starte den small talken de så inderlig ønsker å starte, skal jeg fra nå av anvende sosiale anledninger med den viten at det alltid vil være en skokk av sjenerte blikksenkere på fest, lunsj, jobb, dans og venterom som så gjerne vil small talke, men som ikke tør, og da er det ikke så vanskelig å forestille seg at jeg ikke har noe å tape om jeg selv tar initiativet, for det er nok en liten blomst som sitter der i hjørnet og bare venter på litt næring for å vokse seg både oppreist og attraktiv.
Før vi går fra kurset vil kurslederne at vi fyller ut et tilbakemeldingsark, så jeg fyller ut med nyfunnen freidighet, og påpeker at jeg opplever kursholder som skuespillersk og tiltrekkende, ja jeg skrev det sånn, og den grønne skriften kan kryssjekkes med den samme grønne skriften jeg fylte kontaktskjemaet med, så som sådan er en flørt allerede lagt inn hos kursholderen, og alle vitale detaljer om meg har hun allerede, så da venter jeg bare på en innkommende samtale.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar