4. desember 2006
Gammel, militær kutyme tilsier at jeg skal være operativ fra kl 6 om morgenen. Med andre ord, føttene i gulvet innen 5 minutter. 10 minutter over 6 blir jeg kontrollert.
Jeg er fremdeles hjemme hos mamma. En mannefrokost med karbonade og stekt egg tilfører meg nødvendige mengder testosteron. Morgenstellet gjøres, med mistanke om at det blir siste anstendige vask denne uken. Spenol appliseres. Alltid Spenol.
Ikledd min militære uniform sprer jeg min aura over jernbanestasjonen, men ingen av jentene der ser ut til å synes jeg er verdt en ekstra titt. De er vel for oppslukt over nettopp å ha begynt på videregående.
Idet jeg standsmessig ankommer Heistadmoen pr drosje, ser jeg kjapt at jeg blir den som trekker ned gjennomsnittlig alder og –nikotininntak. ”Korrekt antrukket” er åpenbart blitt et diffust begrep, til tross for at områdesjefen selv proklamerer rungende på grenlandsdialekt, at ”soldatene skakke se ut som noen lurvær!”
På depotet utleveres flunkende nytt utstyr, jeg hilser på min gamle Nanbudo-trener (som alltid ringte meg når han satt fast i et Nintendo 64-spill), og jeg får en AG3, som jeg senere på dagen ødelegger. Uten at det var del av noen plan. Jeg er lovet ny i morgen.
Det er middagstid. Jeg har observert to kvinnfolk av den maskuline sorten, og ja, de har kjevepartier som noen kassaapparater. Antagelig er de typen til å le HÅ HÅ HÅ!! av runkevitser også.
Alle er likt kledd. Mitt særpreg kveles i denne skogen av grønt. Men jeg ser en løsning, en løsning som ærer min hardt ervervede individualitet. Jeg lar mobilvedhenget mitt henge ut av lommen - en liten plast-Nintendo.
Etter middag øver vi patruljevandring. Vi lusker rundt i mørket ikledd GRU og våpen, og alle ler og røyker og lager egne varianter av håndsignaler, og enhver idé og lyd- og lysdisiplin synes å være glemt pensum.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar