8. desember 2006
Dimme! Jeg tror jeg har samme følelsen som da jeg dimmet på ordentlig for syv år siden. Etter frokost plasseres vi i flerbrukshallen hvor en times apati forløper uten at vi informeres om hvorfor. Men så kommer beskjeden: konkurranseløype! Nå skal alt vi har lært gjennom de fire foregående dagene testes, og premiene er svære Maglites og andre harde metallting. Og konkurranseløype er da kos, med skyting, kameratskap, og rulletobakk. Og kalde fingre.
Mitt lag vinner ikke en skit, og humøret blir mot slutten en smule ampert fordi vi risikerer å miste lunsj. Men vårt ene befal sørger for at vi alle likevel får spise. Avslutningsvis pusses våpen, og annet vedlikeholdsarbeid utføres, før jeg stiger om bord i bussen som skal frakte meg hjem.
Opplevelsen jeg sitter igjen med etter disse fem dagene er at det jeg, under førstegangstjenesten, opplevde som militærets manneforgiftede machokultur, var heller fraværende her. Jeg har løftet blikket og jeg har sett at selv mannen kan ikle seg et sympatisk ansikt – og la det reflektere sin ufordekte personlighet.
Det ble en uke jeg vokste personlig på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar