Repetisjonsøvelse, dag 2

5. desember 2006

Tiden mellom kl 7 og 8 går med til å vandre omkring i leiren for å koordinere proper rekkefølge på informasjon, papirarbeid, våpensjekk, og mer papirarbeid for å få byttet inn min defekte AG3.

Dagens første leksjon er VKP – veikontrollpost. Jeg blir valgt ut som patruljefører, hvilket betyr at jeg skal ”kundebehandle” bilsjåføren, samt kontrollere kjøretøyet hans. ”Har du noe i bilen som kan skade deg eller meg?”, spør jeg. ”Næh, ja, jo… jeg har en øks."

Fint, tenker jeg. Ærlighet er bra. Men bak i kjøretøyet finner jeg også en hakke. For øvelsens skyld ønsker jeg å lage litt problemer for ham. ”Hva med denne hakken? Den har du ikke fortalt meg om.” ”Den er til pottettær!” Grenlandsdialekt. Utenfor en øvelse hadde jeg ikke trodd det spøtt på ham. Jeg får skryt – beste undersøkelse så langt. Men jeg glemte å sjekke under bilen.

Neste er skytebanen. To mann nekter å skyte og blir hensatt til bua resten av seansen. Den ene nekteren sto ved siden av meg, og jeg fikk med meg en herlig, liten scene mellom nekteren og befalet.

Vi skyter. For første gang i mitt liv bommer jeg på blinken. Flere ganger er det færre hull enn antall skudd avfyrt. Selvtilliten synker, men blodvolumet til skytteren til min venstre synker tydeligvis mer. Et noe mislykket ladegrep river hull på tommelen og sauser inn AG3’en med blod. Befalet kommer løpende til med bandasje og synes dessuten, som selverklært triggerhappy, at dette er ganske kult. ”Drikke vann!” sier han. Her er vann løsningen på det meste.

Middag. Endelig middag. En svær bolle raspet gulrot. Deretter en svær bolle remulade. Da vet man hva som er hovedretten, og ja, fisken var så som så.

Kvelden avsluttes med en overivrig HLR-mann og historieforteller, akkompagnert av leirens smekreste dame så langt: torsoen ResusciAnne. Hun er blond, overraskende pen i ansiktet, og HLR-mannen drar ned jakkeglidelåsen slik at oss gutta får sett ResusciAnnes pupper. Synes å merke noe skuffelse hos gutta, men jeg er storfornøyd. Men jeg er også en respektfull herremann og tar derfor ikke bilde. Eller jeg rekker ikke. Alle får seg en runde med ResusciAnne, og mens de fleste komprimerer og blåser av beste evne, er det noen som innleder HLR’en med ”å vri på knottene” og ”skru på radioen”.

Etter undervisningen er ferdig, loves vi at ResusciAnne kan tas med tilbake til kasernen av høystbydende. Det tilbudet synes å stoppe på 150kr og en klokke.